Prologen
Maskinene tok alt annet. Å fiske lærte de seg aldri.
Fra din siste arbeidsdag til ditt første kast.

iByen hadde lært seg å klare seg uten folk. Bilene kjørte selv, roboter leverte bestillingene, og KI gjorde jobben raskere og billigere. Det ble stadig mindre arbeid igjen til mennesker.

iiSå en dag var det din tur. Ingen samtale med sjefen, ingen avskjed med kollegene. Bare en melding på skjermen: jobben din var automatisert.

iiiHjemme var det merkelig stille. Tolv år med arbeid fikk plass i én eske. Og for første gang på mange år var det ingenting planlagt for kvelden.

ivSå husket du hva du en gang likte best av alt. Den gamle spinnestangen, håven og utstyrsboksen – alt lå fortsatt der du hadde lagt det.

vBlant utstyret lå noen gamle fotografier. Tidlige morgener, stille bredder, din første troféfisk. Rart hvor lett det er å glemme det som en gang gjorde deg glad.

viAkkurat to hundre igjen på kontoen. Passet i skuffen. Nok til én billett. Én vei.

viiByen forsvant under deg, og med den jobben, fristene og planene. Pass i hånden, stang i bagasjen. Fra nå av er det fisken som bestemmer timeplanen.












